Hvert år sender vi milliarder av kroner fra Norge til utlandet. Et arkaisk og inngrodd system gjør at vi betaler kraftig overpris.
De fleste av oss vil på ett eller annet tidspunkt overføre penger til utlandet, enten formålet er å betale regninger, støtte et familiemedlem, kjøp av eiendom eller lignende. Hvis du er blant de som har benyttet deg av slike tjenester, ja så vet du at det fort kan koste mer enn det smaker.
I det man sender penger til utlandet så er det slettes ikke uvanlig å måtte punge ut opptil 1.000 kroner, selv for små overføringsbeløp. Systemet er skrudd sammen på en måte som ikke gavner den gjennomsnittlige forbruker eller små bedrifter.
For å kunne forklare problemstillingen bør vi først se på opphavet til dagens system.
Internasjonale pengeoverføringer kan gjennomføres på flere måter, men SWIFT er det dominerende systemet i den vestlige verden. Navnet er en forkortelse for “Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunication” – Et 47 år gammelt finansielt konsortium med hovedsete i Belgia.
SWIFT står i dag for over 50% av internasjonale betalinger, og en enda høyere andel i Europa og Nord Amerika.
For mange ledd er involvert
Jeg skal ikke gå fort dypt inn i hvordan SWIFT fungerer, men det er verdt å vite følgende: SWIFT er et konsortium av finansielle institusjoner og enkeltstående banker har ingen incentiver eller mulighet til å påvirke strukturen. SWIFT verken oppbevarer eller håndterer pengene på egenhånd, men gir partene et felles “språk” til håndtering av informasjon og koding av data.
Hovedproblemet stammer fra måten selve overføringssystemet er skrudd sammen. I følge ITavisen, kan en pengeoverføring gå gjennom opptil 5 forskjellige ledd før pengene kommer frem.
Kilde: Slik kan du sende penger til utlandet billigere – ITavisen
Små banker har ikke infrastrukturen som kreves for å håndtere veksling av valuta, og “outsourcer” derfor jobben til internasjonale publikasjoner.
De store bankene opererer som et såkalt Clearing House, ved at de mottar inngående transaksjoner – Deretter videresendes pengene til mottakernes konto, enten den står i samme bank eller en annen institusjon.
“Kostnadene får også bein å gå på, ettersom alle mellomledd skal ha betalt for den jobben de gjør.”
I teorien skulle man tro at det prosessen for å sende penger til utlandet var mindre komplisert, men slik er det altså ikke. Kostnadene får også bein å gå på, ettersom alle mellomledd skal ha betalt for den jobben de gjør.
Antisosial effekt
De ekstreme kostnadene har også en antisosial effekt, da det påvirker fattige innvandrere som sender penger til utlandet på jevn basis. Ifølge Rights.no sender denne gruppen milliarder av kroner ut av Norge hvert år til hjemlandet. De betaler også sannsynligvis veldig høye gebyrer for transaksjonene.
Gebyrstrukturen ved overføring av penger
Her vil jeg illustrere hvordan kostnadene lempes over på avsender og mottaker.
Den som sender penger vil først måtte betale et gebyr til sin bank. I Norge er dette gebyret beskjedent. Sbanken tar som et eksempel 60 kroner, mens DNB nøyer seg med omtrent det samme. Så langt er gebyrene helt akseptable.
Men så skal pengene veksles til ønsket valuta – og det er her de største tilleggskostnadene oppstår. Sender du eksempelvis penger til et land i nord amerika så vil dine norske kroner måtte veksles til ønsket valuta (f.eks CAD eller USD).
Bankene vil vise deg hvor mye utenlandsk valuta mottakeren får, men de sier ingenting om hva markedsprisen i forex-markedet egentlig ligger på. Mange tar det for gitt at de faktisk får den prisen som gjelder på daværende tidspunkt.
I realiteten vil bankene kreve et ekstra påslag i området mellom 1,5 til 2,5% av summen. Sender man 100.000 kroner vil mottaker dermed automatisk ha tapt opptil 2500 kroner, før pengene har kommet frem.
Merk: Forex er navnet på det internasjonale valutamarkedet. En handsplass for veksling og salg av derivater knyttet til nasjonale pengemarkeder.
Det siste problemet er bankenes vilkår for mottak av internasjonale betalinger. For mottak av penger fra utlandet er det et annet system som benyttes. Ta USA som et eksempel, hvor bankene krever mellom 250 – 600 kroner kun for å håndtere inkommende betalinger (det finnes visse unntak).
Dette kan man legge til på regningen, sammen med tapet på valutakurs og avsenders gebyr. Dermed ser man raskt hvorfor det er så dyrt å overføre penger utenlands.
Kostnadene lempes over på mottakeren
I det du skal overføre penger til utlandet fra en norsk konto, får du valget om å fordele kostnader. Her kan du enten dekke mottakers kostnader selv, velge en 50/50 splitt, eller lempe hele kostnaden over til den du betaler. De fleste velger det siste alternativet.
Ettersom kostnadene isoleres mellom avsender og mottaker er det vanskelig å få et fullstendig bilde over de reelle prisene.
SEPA er unntaket
Vi som jobber (eller har jobbet) innen internasjonal finans har fulgt nøye med på implementeringen av SEPA. Det er et felles betalingssystem for europeiske bedrifter og privatpersoner som dikterer hvilke priser bankene har lov til å kreve når de håndterer transaksjoner.
Grunnstenen ble lagt i 2007, når Europakommisjonen publiserte PSD1 direktivet. Selve SEPA systemet ble innført i 2008 for kredittbetalinger, før det ble utvidet til alle eurosone-betalinger i 2011.
For overføringer til andre europeiske land betaler man kun 30 kroner, samtidig som mottakerbankene ikke har lov til å kreve seg ekstra betalt for håndtering av transaksjonen. Systemet har spart EU borgere (og nordmenn) for milliarder av kroner i gebyrer gjennom sin 10 årige eksistens.
Norge er riktignok ikke en del av EU, men vi drar fortsatt nytte av de samme forbruker-rettighetene som følge av EFTA medlemsskapet (European Free Trade Agreement). Den danner selve grunnlaget for hvordan norske og europeiske banker kommuniserer, inkludert ved overføring av penger.
Utfordrere presser ned bankenes priser per pengeoverføring
Et lysglimt har vært introduksjonen av nye spesialiserte betalingstjenester. Stadig flere nordmenn velger å bruke en av disse aktørene når de overfører. Prisforskjellene er dramatiske, og i visse tilfeller kan man redusere gebyrene med opptil 70% (sammenlignet med SWIFT).
Hovedårsaken er at de kutter ut alle mellomleddene, kombinert med et redusert påslag ved valutaveksling. Systemet deres er i hovedsak bygget på P2P overføringer, som betyr at de veksler valuta direkte mellom kundene sine (enda det finnes unntak).
Endringer tar tid
Det er ikke realistisk å forvente at de internasjonale bankene selv vil senke kostnadene sine. Endringer vil først inntreffe når flere tar i bruk nye metoder for å omgå det gjeldende systemet. Kryptovaluta og spesialiserte overføringstjenester er to lysglimt som er verdt å fremheve.
Et 47 år gammelt system med over 50% markedsandel ville i de fleste tilfeller blitt omtalt som et monopol. Hvorvidt en slik beskrivelse medfører riktighet er diskutabelt, men én ting er hvertfall sikkert – Norske privatpersoner og bedrifter betaler kraftig overpris og fortjener bedre.